Bilkjøring i Marokko

Bilferie i Marokko

Bilferie i Marokko? Det må jo være galskap!? De kjører jo som gale uten styring! Veiene er elendig skiltet, og selvfølgelig kun på arabisk!

Vi befant oss plutselig i den «røde byen» Marrakech i Marokko. I riad-en, gjestehuset, langt inne i noen trange smug i souq-en hørte jeg meg selv be resepsjonen om å få hjelp til å bestille en liten leiebil i ni ti dager. Vi hadde i relativ stor hast sittet hjemme i Norge og planlagt hva vi skulle se av Marokko i løpet de dagene vi hadde til rådighet. For å være maksimalt selvstendige og fleksible var billeie det eneste vi tenkte på. I riad-en traff vi en tyrkisk familie som hadde reist rundt i landet, med tog. «Bilkjøring var ikke aktuelt, ikke med den trafikken, nei!» Jeg fikk litt tvil i mitt sinn da selv tyrkere på det nærmeste frarådet oss å kjøre i landet. Men det var nettopp det vi ville, og sånn ble det!

Vi kjørte ut av Marrakech' gamle sentrum nær Djemaa el Fna-plassen. Jeg skjønte fort at det å kjøre der var litt, men bare litt, annerledes enn å kjøre i en norsk by. Det var flere «aktører», for eksempel esler, men når man jenker seg etter trafikkbildet og kjører passivt og rolig, var det slett ikke så vanskelig. Man lærer også at det som betyr mest, er det som foregår foran og ved siden av en. Det med å holde filer er ikke alltid det viktigste. Det er nesten som å kjøre i Oslo, hvor det bare er eslene som mangler. Men jeg vil faktisk si jeg foretrekker marokkanske esler fremfor norske syklister.

Motorvei med navn på en dal vi kjørte gjennom

Litt nord for Marrakech fant vi motorveien. Man må betale på motorveiene i Marokko også, og det er ikke noe elektronisk brikkesystem, som i Norge. Man stopper ved boder, som vi gjorde her før. Prisene, gebyrene, er til å leve med for oss med en norsk lommebok. Motorveinettet i ganske stort og brukbart mellom de største byene. Mellom Marrakech og havnebyen Tanger i nord, hvorfra man tydelig kan se over Gibraltar-stredet til Andalucía i Spania, er det en strøken motorvei nesten hele veien. Rundt Casablanca-Rabat mangler det motorvei, men de arbeider med utbedringer. Vi kjørte også på en flott motorvei østover fra Rabat mot Meknes og Fes. Landeveiene holder jevnt over en god standard, og kan sammenlignes med landeveier her til lands. Hovedveien over Atlas-fjellene mellom Marrakech og «ørkenbyen» Ouarzazate er av norsk standard, og bedre enn mange vestlandsveier.

Marokkanerne kjører relativt pent, i alle fall de fleste. Drosjer kjører ofte fort og vil frem, men hvor skjer ikke det? I de svingete veiene over fjellene hadde noen en tendens til å ligge litt over midtstreken, så jeg følte meg som hjemme i Norge. Kjører man defensivt og avventende, er det like store odds for at man når sitt bestemmelsessted i Marokko som i Norge.

Jammen, hva med skiltingen, da? Generelt er marokkanske veier, og især motorveier og hovedveier, godt skiltet. Det er muligens mindre godt i og rundt Marrakech. Vi kom fra nord og måtte gjennom Marrakech for å fortsette mot den lille bygda Imlil i Atlas-fjellene. Selv om vi kjørte etter alle kunstens regler, og kart, måtte vi spørre flere til råds før vi fant den riktige veien.

Motorvei

Hva med språket, da? Alt var skiltet på to språk, enten på det samme skiltet, eller på skilt i forbindelse med hverandre. Hvilke språk, kan man spørre seg. Jo, på arabisk og … fransk. Fransk er landets første fremmedspråk etter arabisk og berbisk. Sistnevnte språk var ikke noe påtrengende innslag i trafikkbildet. Og i Marokko bruker de bare «våre» tall, og ikke de mere tradisjonelle sifrene som de bruker i de fleste østlige araberland.

To mil til den fantastiske byen Ouarzazate

Stein i veikanten som markerer at det er 95 kilometer til Sebta, den spanske enklaven ved Middelhavskysten, hos oss bedre kjent under navnet Ceuta

På de gode motorveiene var fartsgrensene 120 km/t. Bortsett fra området omkring Casablanca-Rabat var det behagelig lite trafikk. Det var gode rasteplasser i forbindelse med bensinstasjonene på motorveiene. Noen steder får man gratis vindusvask bare man parkerte på en rasteplass.

Landeveiene holdt jevnt over god standard. På veien mellom Tetouan og Tanger skulle vi kjøre på en alminnelig landevei, trodde vi, men det viste seg å være en firefelts vei til tross for manglende motorveistatus, noe som var deilig i skumringen.

Fjellpass i Atlasfjellene på hovedveien mellom Marrakech og Ouarzazate

Skilt i Ouarzazate

Hvor vi enn parkerte i Marokko, selv om det var i en liten oase i ørkenen, ble vi møtt av  «parkeringmafioser». De første gangene kunne de virke irriterende og til og med pengegriske. Stort sett var landet blottet for parkeringsautomater og parkometre. Jeg vil ikke påstå at de kanskje ikke finnes, men vi så ikke noe til dem. «Parkeringsmafiaen» hadde tatt over de manglende parkometrenes rolle. Etter hvert ble vi ganske fortrolige med dem. Det viste seg at de også hjalp til med å finne ledig plass, og geleidet en stakkar på plass mellom trangt parkerte biler. Ville vi stå parkert et par dager, kunne vi stole på at «mafiaen» passet på bilen. En hotellansatt i Tanger kunne fortelle at de hadde sine «revir». De hadde blitt tildelt sitt område av lokalmyndighetene. De levde godt av denne geskjeften.

Vår mann i Tanger (i gul mundur)

«Vår mann» utenfor hotellet i Tanger var tredjegenerasjonsvakt. Jeg vil anta at bestefaren hadde litt mindre å gjøre enn sønnesønnen …

Det jeg skriver om her, er våre egne inntrykk fra veiene i Marokko. Jeg leste på forhånd at Marokko har en høy ulykkesfrekvens. Myndighetene bygger ut veiene, ikke bare motorveiene. Sikkerheten på veiene er i ferd med å bli bedre. Vi så ikke engang noen antydning til uvettig kjøring på vår rundtur.

Det var relativt hyppige politikontroller langs veiene. Stopp-skilt og undersøkelser av mistenksomme biler. Vi ble aldri stoppet, men bare vinket vennlig videre, så vi vel kanskje tilforlatelige ut. Det ble sagt at det er potensielle terrorister de er på jakt etter. Det har jo vært terroranslag i Marokko også. Kanskje en idé for norsk politi …? Vi så også en del fartskontroller. Kameraer ble annonsert på skilt, men vi så knapt noe kamera. Politiet lå derimot flere steder i buskene med mobilt kamera. Selv om vi antagelig lå litt over grensen ved et par anledninger, bli vi aldri stanset.

Vi nøler ikke med å anbefale bilkjøring i Marokko. Vi har selvfølgelig ikke sett alle veiene. Men vi har kjørt på motorveier, landeveier, småveier, over fjellpass med mere. Marokko er et stort land med varierende landskap. Det fins flate områder og fjellområder. Vi kjørte både i Atlas-fjellene og i Rif-fjellene nord i landet. Øst for Atlas-fjellene var inne i et mere ørkenpreget landskap, som har sin egen spesielle skjønnhet.

Til slutt et skilt, kanskje det eneste, vi bare så på arabisk, men det er jo selvforklarende

Vi vil ønske alle en god bilferie i det vakre og vennlige Marokko.

Tungtransport på marokkanske veier

Overlessede transporter i Marokko november 2012

Vi kjørte rundt i Marokko i ni dager. Vi kjørte på supre motorveier og på landeveier. Veiene var av jevnt over ganske god kvalitet, og trafikken ikke spesielt utfordrende. Spesielt i Marrakech måtte vi dele veien med flere aktører enn vi er vant til, for eksempel esler. Men tar man det med ro, og kjører fornuftig, er det helt forsvarlig å leie bil og kjøre i Marokko.

Vi observerte noen skrekkeksempler på overlessede biler, men heldigvis var de i mindretall. 

Denne italienskregistrerte bilen var på tur i gamlelandet, Marokko. Den var på vei sammen med en annen bil som var like opplastet (i bakgrunnen), pluss en personbil (under), hvor sjåføren så vidt fikk plass. Jeg lurer på hvordan denne karavanen har klart å komme seg fra Italia gjennom Frankrike og Spania uten å bli stanset.

Under sees én av de mange lastebilene som transporterte kyr og andre dyr på hovedveien mellom Marrakech og Ouarzazate.

Hvorfor kjøre tre ganger man man kan nøye seg med én?

Vindusviskeren kom litt i veien, men man får jo et visst inntrykk av hva slags tungtrafikk det blant annet forekommer over Atlas-fjellene.